Ulike typer linser har blitt brukt i århundrer for å korrigere syn. De første brillene mener man ble utviklet av Salvino D'Armante i 1284 i Pisa, Italia, mens andre historikere mener at Alessandro Spina fra Firenze skal krediteres med denne oppfinnelsen.
De første brillene ble brukt for å korrigere nærsynthet (myopia). Briller for langsynte ble ikke laget før det 15. århundre. Leonardo da Vinci tegnet kontaktlinser så tidlig som 1508. I 1820-årene lanserte Sir John Herschel, en britisk astronom, ideen om at en linser kunne passe eksakt til øyets form. Men det viste seg at å lage en eksakt modell av øyets form ikke var mulig før anestesi ble oppfunnet.
En tysk produsent av glassøyne, F. A. Müller, laget i 1887 en gjennomsiktig linse for å beskytte et skadet øyeeple. De første virkelige kontaktlinsene ble laget i 1888 av den sveitsiske legen A. Eugen Fick og den Parisiske optikeren Eduard Kalt, uavhengig av hverandre. Æren blir vanligvis gitt til Fick, som først laget en form av kaninøyne, og senere produserte linser til seg selv. I følge historiske kilder, var disse tidlige linsene ekstremt ukomfortable, og Fick kunne bare bruke dem i to timer.
Ettersom teknikken utviklet seg, ble linsene bedre tilpasset øyet. Materialet var derimot fortsatt glass, noe som gjorde at øyet ikke fikk oksygen og økte risikoen for infeksjoner.